Aud har fått mange gaver i løpet av livet. Et servise i bryllupsgave i 1963, et strykejern i 1971 og en mikrobølgeovn i 1989, som hun fortsatt bruker og fortsatt syns er litt skremmende.
– Men dette er den beste gaven, sier hun. – Og jeg sier ikke det for å være koselig. Jeg mener det.
Det var jo bare en bok
Da hun fylte 80, fikk hun et gavekort fra de tre barna sine. Det sto at de ville lage en bok om livet hennes. Hun syns det var en hyggelig tanke, men lurte på hva det skulle stå i den.
– Jeg har jo ikke gjort noe spesielt. Jeg har vært hjemme med barna, jobbet i banken i trettito år og bakt veldig mange vafler. Det er ikke noe å skrive bok om.
Familien var uenig.
Fem barnebarn med spørsmål
Nå får Aud spørsmål fra fem barnebarn, to svigerbarn og tre barn. Barnebarna spiller inn spørsmålene med sin egen stemme, så når hun trykker på lenken på SMS-en, er det Emma på ni som spør hva hun likte å leke med, eller Sander på tjuetre som lurer på om hun noen gang har vært på fest.
– Jeg hører på Emmas spørsmål to ganger før jeg svarer. Bare for å høre stemmen hennes.
Svaret til Sander var, for øvrig, ja. Hun haiket til Kristiansand i 1961 for å høre på et danseorkester og kom hjem med siste rutebil. Moren hennes har aldri fått vite det. – Hun er død nå, så jeg kan si det.
Og så kom det ut at Aud hadde vært forlovet med en annen før hun traff bestefar. Han het Arvid og skulle bli prest. – Det gikk ikke. Han var veldig snill, men han var utrolig kjedelig. Bestefar var ikke kjedelig. Det var mer problemer med ham, men han var ikke kjedelig.
Gaven var at de ringer
Det Aud ikke hadde forventet, var hva som skjedde etter at hun svarte. Barna leste svarene og ringte. Barnebarna sendte meldinger med hjerter. Datteren kom innom med kake for å høre mer om Arvid.
«Jeg trodde gaven var en bok. Men gaven var at de ringer. At de vil vite. Jeg har ikke fått så mye oppmerksomhet siden jeg giftet meg.»
– Når man blir gammel, blir man litt usynlig. Ingen vonde ord om det, sånn er det bare. Folk er opptatt. Men nå spør de meg om ting, og de hører på svarene. Jeg kjenner meg veldig glad i dem. Og jeg kjenner at de er glade i meg.
Om femti år
Det er rart å tenke på at noen skal lese om henne lenge etter at hun er borte, sier hun. At oldebarn hun aldri får møte, skal kunne skanne en QR-kode og høre henne fortelle om fiskekakene til mor.
Oppskriften er forresten med i boka. Hun var veldig nøye på at den skulle stå riktig.
– Jeg håper bare de hopper over kapittelet om hofteoperasjonen. Det ble litt langt. Sander spurte, og da må man jo svare skikkelig.
Hun skjenker mer kaffe.
– Jeg har ikke tenkt å dø med det første. Men det er godt å vite at boka blir værende. At det var noen som syns det var verdt å ta vare på.