Det første Kjell sa da han åpnet gavekortet, var «ka kosta det?».
– Det er et rimelig spørsmål, sier han. – Hadde de kjøpt meg en ny traktor, hadde jeg også spurt.
Barna, Marte og Jon, hadde regnet med det. De hadde forberedt et svar. Kjell godtok det etter en kort forhandling og en lang pause.
Ingen memoarer, takk
Kjell har drevet gård utenfor Sandnes hele livet. Han har vært i bystyret, i bondelaget og i grøfta med traktoren én gang, i 1979, noe han helst ikke snakker om. Folk har sagt til ham at han burde skrive ned historiene sine. Han har ikke gjort det.
«Å sitte aleine på et kontor og skrive memoarene sine, det er som å skrive testamentet på dødsleiet. Det er ikke for meg.»
– Folk som skriver memoarer, sitter og prater til veggen. Dette er noe annet. Her sitter jeg med ungene mine og forteller. De spør, jeg svarer, og så ler de av meg. Det er sånn det skal være.
Søndag klokka tolv
Hver søndag kommer Marte og Jon på middag. Etter maten, før kaken, legger Jon mobilen midt på bordet mellom kaffekoppene og åpner «Snakk sammen nå». Han leser et spørsmål, og Kjell svarer rett inn i telefonen. Kona, Solveig, sitter ved enden av bordet og retter på faktafeil.
– Hun er redaksjonen, sier Kjell. – Jeg er forfatteren.
– Jeg er den som husker riktig, sier Solveig.
Spørsmålene er av typen Kjell aldri har fått før. «Hva var det første du kjøpte for egne penger?» En brukt moped til 400 kroner i 1971. Den var verdt 200, og Kjell vet det. «Hva gjorde deg nervøs da du var ung?» Jenter, og motorsykler med jenter på. «Har du gjort noe du aldri har fortalt oss?»
Der ble det stille en stund. Så fortalte han om da han og naboen kjørte en fullastet høyvogn inn i et bryllup på Ganddal. Det tok tjue minutter. Jon måtte bruke «Fortell mer» to ganger.
Det han aldri hadde sagt
Ikke alt er morsomt. En søndag kom spørsmålet om hva han har vært mest redd for. Kjell fortalte om renteåret 1988, da gården nesten gikk med. Om nettene han satt oppe med regnskapet. Om at han ikke sa noe til Solveig før det var over.
– Det visste vi ikke, sier Marte. – Vi var små. Vi trodde alt var som det skulle.
– Det var meningen, sier Kjell.
Han liker ikke å gjøre et stort nummer av det. Men han innrømmer at det var godt å si det høyt. – Ingen har noen gang spurt meg om det. Ikke fordi de ikke brydde seg, men fordi man ikke spør om sånt over middagen. Nå gjør vi det.
Kaffen er god, da
Han har lest noen av svarene i appen, ord for ord. Han er fornøyd med at dialekten står der. – Det står «eg» der jeg sa «eg». Det er mer enn NRK klarer.
Jon har begynt å kjøre ut fra Stavanger hver søndag, selv om det før var annenhver. Kjell har lagt merke til det.
– Jeg tror de kommer for kaffen. Men jeg sier ingenting.