I hylla i leiligheten på Møllenberg står tre like bøker i mørkt lin. På ryggen står det «Morfar», «Mormor» og «Farmor». Ingrid har satt små lapper på dem med romertall. Bind I, II og III.
– Det er litt nerdete, sier hun. – Men alle som har lest fantasybøker vet at det alltid finnes en gammel mann i et tårn som holder styr på hele slektshistorien. Jeg er 31, bor i en toroms med en katt som heter Sølvi og har ikke noe tårn. Men prinsippet er det samme.
Slektens hukommelse
Ingrid har alltid vært den i familien som spør. Hun var åtte da hun tegnet sitt første slektstre, og tolv da hun oppdaget at oldefar hadde hatt en hest som het Kong Haakon. Hun har aldri kommet over det.
I middelalderen, forklarer hun, var det skrivere og krønikeskrivere som tok vare på kongeslektenes historie. Hvem som giftet seg med hvem, hvem som vant hvilke slag, hvem som falt av hesten på vei til kroningen.
«Vi er ikke kongelige. Morfar var trafikklærer på Oppdal. Men historien om da han ble stoppet av en elg midt i en oppkjøring, er like viktig for meg som en hvilken som helst kroning.»
Bind I: Morfar
Morfar Arnfinn var den første. Han var 84, svarte på spørsmålene sittende i godstolen med en kopp kaffe og telefonen på armlenet, og begynte nesten hvert svar med «Det e itj så mye å fortelle om det». Så fortalte han i et kvarter.
– Det er det mest trønderske som finnes. Han sa det var ingenting å fortelle om, og så fikk vi tre kapitler om snøvinteren i 1966.
Etter morfar kom mormor, som var mye mer direkte. Hun svarte på spørsmålet om sin første kjæreste med «Han var en tosk» og ingenting mer. Det står også i boka, ordrett. Ingrid syns det er et av de beste kapitlene.
Farmor i Namsos ble bind III. Hun forteller lange historier om alle naboene hun har hatt, og er ikke spesielt opptatt av spørsmålet hun har fått. – Hun svarer på det hun vil. Det er hennes bok.
Arkivarbeid, ikke dødsforberedelse
Nå har Ingrid startet på foreldrene sine også. Faren syns det er litt morbid. – «Skal jeg dø snart, eller?» spurte han. Jeg sa at nei, det er arkivarbeid. Det er noe annet.
Hun har invitert kusinene sine til å stille spørsmål sammen med henne. Det gir bedre bøker, mener hun. – Jeg vet ikke hva onkel gjorde på festene på åttitallet. Det vet kusina mi. Hun stiller de farlige spørsmålene.
Det hun liker best, er at hvert kapittel har en QR-kode. – Om hundre år kan noen stå med boka og høre morfar si «Det e itj så mye å fortelle om det». Det er jo magi. Ingen krønikeskriver i middelalderen kunne gjøre det.
Hvem tar over?
Hylla har plass til mange flere bind. Ingrid har allerede tenkt på hvem som skal ta over når hun selv blir gammel.
– Nevøen min er fire og vil helst snakke om gravemaskiner. Vi får se. Han har i hvert fall stemmen til morfar.