Pappa døde en tirsdag i mars for seks år siden. Han var ikke en mann som fortalte så mye. Han var en mann som fikset påhengsmotorer i garasjen, hørte på værmeldinga med full konsentrasjon og sa «det går seg til» om det meste, inkludert sitt eget hjerteinfarkt.
– Det er ganske nordnorsk, egentlig, sier Eirik. – Vi har femten ord for vær og ingen for følelser.
Han sitter ved kjøkkenbordet i rekkehuset på Hunstad. Ute blåser det, selvfølgelig. Det er derfor han er inne.
Spørsmålene han ikke kunne svare på
Det var en kollega som nevnte Minnan i lunsjen. Eirik gikk inn for å se om det kunne være noe for moren hans, og begynte å bla i spørsmålene. Nesten uten å tenke over det svarte han på dem i hodet. På vegne av pappa.
«Hvor traff du mamma?» På en dans, tror han. Kanskje i Saltstraumen. Eller var det Fauske? «Hva var den første jobben din?» Noe med båt. «Hva drømte du om da du var tjue?» Der stoppet det helt.
«Jeg kunne knapt svare på noen av dem. Og jeg kjente ingen som kunne.»
– Det var en rar følelse. Jeg hadde jo kjent mannen i 38 år. Jeg visste hvordan han likte kaffen og hvilken skiftenøkkel han ikke ville at jeg skulle låne. Men jeg visste ingenting om hvem han var før han ble pappa.
Tante Randi visste om låven, ikke om resten
Eirik ringte tante Randi i Mo i Rana, pappas eneste søster. Hun visste mye. Om da pappa gikk gjennom isen på Ranfjorden som niåring og gikk hjem og skiftet uten å si det til noen. Om låven, om geita som het Fru Olsen, om da han spiste en hel bløtkake før konfirmasjonen.
Men så stoppet det. Pappa flyttet hjemmefra som sekstenåring for å gå til sjøs. Randi flyttet til Oslo noen år senere. De var glade i hverandre, men de var ikke nære.
– Etter at han dro, var han like mye et mysterium for meg som for deg, sa hun. – Vi sendte julekort. Han skrev «God jul, hilsen Per». Hvert år. I førti år.
Alt mellom sekstenåringen på båten og mannen i garasjen var borte. Hvor han seilte. Hvem han var forelsket i før mamma. Hva han var redd for. Det er spørsmål bare én person kan svare på, og den personen var ikke lenger her.
Mammas Minna
Så Eirik kjøpte en Minna til moren. Hun er 76, oppvokst i Steigen og har aldri latt et spørsmål gå ubesvart, ifølge Eirik. – Hun er pappas motsats. Spør du henne hva klokka er, får du vite hvordan hun fikk klokka.
Hun får fem spørsmål i uken på SMS, trykker på lenken og snakker. Eirik leser svarene i lunsjpausen. Han har fått vite at hun nesten ble lærer i Kirkenes, at hun stjal en sykkel i 1966 («lånte», sier hun) og at hun syns Bodø var en storby da hun flyttet dit.
Og noe han ikke hadde regnet med: hun forteller om pappa også. Om den første daten, der han ikke sa et ord på to timer og så spurte om hun ville bli med på fisketur. Om året han var på tråler utenfor Island og skrev brev hun fortsatt har i en skoeske.
– Jeg får ikke pappa tilbake. Men jeg får litt av ham gjennom henne. Det er mer enn jeg hadde for et år siden.
Elleve sekunder
Eirik har én talemelding fra faren. Den er elleve sekunder lang. «Ja, det er pappa. Ring meg når du ser dette. Ingenting viktig.»
– Elleve sekunder. Det er alt jeg har av stemmen hans. Mamma har snakket inn over tre timer allerede. Jeg har tenkt å ta igjen det tapte, på et vis.
Han har også startet en Minna for svigerfaren. Han er fra Lofoten og svarer helst med ett ord. – Det blir en tynn bok, men en god bok.
Han trekker på skuldrene, slik folk her gjør når noe er viktig.
– Det er ikke et trist prosjekt. Det er bare noe man må gjøre. Det triste er å la være.