Det regner, så det er tirsdag i Bergen. Eller det er tirsdag, så det regner. Silje er ikke sikker på rekkefølgen lenger.
Hver tirsdag etter jobb tar hun bussen til Laksevåg for å besøke bestefar Johannes. Han er 88, har vært maskinist på kystruta i trettifem år og har hatt demens i fire. Han bor fortsatt hjemme, med hjelp. Han kaller henne noen ganger Silje, noen ganger Inger, som er moren hennes.
– Jeg svarer på begge. Det er enklere enn å diskutere.
Hvorfor nå
Det var Silje som foreslo Minnan til familien. Hun visste at tiden var knapp. – Det er ikke noe lurt å vente med sånt når man har en diagnose i huset. Vi visste at det ville bli verre, ikke bedre. Så vi måtte gjøre det mens vi kunne.
Bestefar klarer ikke å bruke lenken på telefonen selv lenger. Så Silje tar med sin egen, åpner «Snakk sammen nå», og leser spørsmålene høyt for ham ved stuebordet. Hun holder telefonen. Han prater.
Gode dager og dårlige dager
Noen tirsdager kommer det nesten ingenting. Han spør hva hun heter tre ganger på ti minutter. Han lurer på når kona kommer hjem, og hun har vært død i ni år. Da legger Silje fra seg telefonen og ser på Brann-kampen sammen med ham i stedet.
«Man kommer veldig nær sykdommen når man gjør dette. Du ser det svart på hvitt, hva som er borte. Det er ikke til å stikke under en stol at det er tungt.»
Men så er det de andre dagene.
En tirsdag i oktober spurte hun hvordan det var å jobbe i maskinrommet. Og han var plutselig der, helt der. Han fortalte om lukten av diesel, om lyden av motoren som han kunne høre på søvne, om en storm utenfor Stad i 1962 da kokken gråt og maskinisten, det vil si han, spiste opp kokkens middag. Han husket navnene på alle i mannskapet. Han husket hva de het på etternavn.
– Det var som å få ham tilbake i tjue minutter. Jeg satt der med tårer i øynene og prøvde å ikke bevege meg, i tilfelle det ville forsvinne.
Etterpå så han på henne og sa: – Du må ikke skrive at jeg spiste middagen hans. Det står i boka nå.
Det hun har lært
Silje har funnet ut noen ting som fungerer. Korte spørsmål. Spørsmål om lenge siden, ikke om i fjor. Gamle bilder på bordet. Musikk fra femtitallet på radioen i bakgrunnen.
Hun bruker «Fortell mer» flittig. Historien om bryllupet hans er spilt inn i fire deler over tre måneder. Den henger ikke helt sammen i rekkefølge, men den står som ett kapittel i boka, og Silje har sortert delene.
Og hun har lært å gi slipp på perfeksjon. – Noen av historiene stemmer nok ikke helt. Han har fortalt at han traff kongen to ganger, og det er mulig det var én gang. Jeg skriver det han sier. Det er hans bok.
En ting han aldri har glemt
Én ting har vært helt konstant gjennom alt: han er overbevist om at Brann vinner serien neste år.
– Det er det eneste han har vært konsekvent feil om hele livet. Det syns jeg er litt trøstende.
Silje håper å bestille boka til våren. Hun vet ikke om de rekker alt de ville. Men de har allerede over to timer med stemmen hans, og trettiseks kapitler.
– Det er mer enn vi hadde. Og når mamma hører opptakene, hører hun faren sin slik han var. Ikke slik han er nå. Det er det viktigste.